Fryktinngytende tenåringer

En av fordelene med å bli eldre må vel sies å kunne være at antallet slåsskamper man havner i er relativt liten. Med mindre man er av den lugubre sorten som har en svakhet for alkohol, og samtidig oppsøker mindre trivelige miljøer i byen. Da er saken en helt annen. På generell basis vil jeg påstå at menn som har bikket tjuefem år heller sjelden trenger å frykte håndgemeng og den slags tull. 

Jeg er vel ikke riv ruskende gal som tror at jeg ser skummel og voksen ut i øynene til selv den villeste tenåring? Og som på grunnlag av dette deduserer at sjansen for at en tenåring vil begi seg på en slåsskamp med meg er særdeles liten? Jeg håper iallfall at dette er tilfelle. Jeg er jo en farlig, snauskallet jævel som kan skilte med flere års livserfaring. Jeg er jo voksen for faen. Du ypper ikke med meg, ditt jævla kvisetryne! Styrt energidrikken din og stikk hjem å ta deg en håndjager, pikkhue. 

Slik resonnerer jeg når ser en og annen tenåringsrebell. Saken er dog en annen når det er snakk om flere tenåringer. Da utgjør de jo en flokk. Og flokker er en uting. Det har historiebøkene flere hjerteskjærende bevis på. 

Vi vet hva ulver er i stand til, gjør vi ikke det? De nøler ikke ett sekund med å slite i stykker en stakkars sau. En gruppe tenåringer med sneip i kjeften, øl i høyrehånda og fandenivoldske ansiktsuttrykk fremstår som minst like truende. Om ikke annet, bærer de en enestående likhet med helveteshunden Kerberos. Mens de driver dank utenfor kjøpesentre og bensinstasjoner utgjør de ikke den store trusselen, men når de "holder møte" på en strekning du tilfeldigvis kommer gående langs en mørk høstkveld, er de plutselig noe helt annet. Da er det ingen andre voksne som kan komme meg til unnsetning. 

Det er dette som er sakens kjerne. Heldigvis inntreffer ovennevnte scenario sjelden, men det har skjedd. Og jeg er bestandig så inni helvetes nervøs. Det føles som at jeg er på vei til frontlinjen, vel vitende om at en eksekusjonspelotong venter på meg der. Kerberos sikler ved tanken på at avvikerbyttet hans er på vei. Et forsvarsløst lite mannebarn som innbiller seg at han er noe. En sjelden gang. Men ikke når en blodtørst tenåringsgjeng venter i horisonten. Faen, kan man ikke få ta seg en liten søndagstur i fred og ro uten at man skal oppleve genuin dødsangst? 

De fleste gangene skjer det som sagt ingenting. Tenåringene gir faen i meg. De behandler meg som luft, noe jeg er umåtelig glad for. Kanskje jeg faktisk fremstår som skummel likevel? Ja, ikke kødd med meg, jævler! Jeg tror saktens jeg hadde klart å få inn noen spark og slag før de ville kastet seg over meg og forvandlet meg til en umiskjennelig blodpøl. 

På tross av dette, blir jeg ikke kvitt følelsen av at noe kan skje. Kanskje neste gjeng jeg treffer har drukket for mye, og vil vise de andre hvem som er alfahannen? Hvilket bedre offer enn en enslig avviker i slutten av tjueårene som går rart, og som har kroppsfasongen til et fugleskremsel? Det kan jo skje. Man aner fred og ingen fare, og så ligger man plutselig på bakken og tar sitt siste åndedrag. Dette på tross av at man har vært snill gutt, og aldri gjort en flue fortred. 

Kanskje de adresserer meg. "Hei, gammer'n...hva faen glor du på?" Det er slike ting jeg innbiller meg, og det er nettopp dette som forårsaker angsten. Hva ville jeg ha svart? Trolig ville jeg stotret fram ett "Ingenting", og bedt til de høyere makter om at jeg fikk fortsette ferden min. Men enn hvis de ikke hadde godtatt svaret mitt? Enn hvis de hadde fått blod på tann, og satt seg fore å kødde med meg. Hjelp meg. 

Det har skjedd at tenåringer har kommet løpende etter meg, eller oppsøkt meg på parkeringsplasser. Jeg har hatt hjertet i halsen hver gang. Heldigvis har dette bestandig skjedd på dagtid. Spørsmålet har bestandig vært det samme: "Kan du kjøpe sigaretter/øl til meg, kis?" Og jeg har utrolig nok klart å stotre fram et "Nei", og gått videre. Veldig nervøs, så klart, men likevel har apostlenes hester fungert og ikke kollapset helt. Likevel klarer jeg altså ikke la være å tenke på hvordan situasjonen hadde utviklet seg hvis dette skjedde om kvelden...og hvis jeg ble konfrontert av en helg gjeng. Hadde de latt meg slippe unna så billig? 

Sånn er situasjonen, altså. Jeg er tjueåtte år, men er redd for tenåringer som enda ikke er ferdig med puberteten, og som sannsynligvis må få mor og far til å vaske klærne sine. Det er faen meg det glade vanvidd.