torsdag 17. september 2015

Alkoholens sjarm

Er det egentlig så rart at så mange velger å ty til alkohol så fort de stempler ut fra jobb klokken fire på fredagsettermiddagen? Hvis man tilhører den mer sjenerte delen av befolkningen, er det få ting som slår ihjel blyghet og sosiale hemninger like effektivt som en solid dose med flytende mot. Med alkohol i blodet mestrer jo selv den største avviker forførelsens kunst til fingertuppene. 

Til og med utskudd som meg klarer å føre noenlunde brukbare samtaler etter å ha fått i seg tilstrekkelig med alkohol. Egentlig er det en ganske forunderlig opplevelse. De første ølene bidrar sakte men sikkert til at omgivelsene føles mindre truende, og når man har lepjet i seg fire-fem halvlitere føles det som at noen har injisert lykkepiller i kroppen din. Det hele er naturligvis midlertidig, men akk så befriende og så vindunderlig det er å ri på rusens bølger så lenge den varer.

Som så mange andre klarte jeg aldri å oppnå intim kontakt med det motsatte kjønn på grunn av mangel på selvtillit og samtaleemner. Da jeg fylte atten, innså jeg at jeg slettes ikke var alene, og at en av hovedgrunnene til at vi mennesker velger å bruke en vesentlig del av grunkene våre på øl, whisky og andre rusmidler, er nettopp fordi de fungerer som et sosialt glidemiddel.

Selvtilliten og de grandiose forestillingene man klarer å fremkalle etter noen drinker er naturligvis en illusjon, men hva gjør vel det når det funker? I begynnelsen var det vanskelig å forstå hvorfor folk ikke var beruset oftere. Plutselig kunne jeg, en sær faen, finne mot nok til å danse med de søteste bertene på byen. Greit nok, jeg så trolig like elegant ut som en elefant på glattisen, men det virket ikke som om noen av ofrene mine ofret dette så mye som en tanke. Skjønt, de befant seg vel også bak alkoholens slør, og innbilte seg vel at jeg danset som en varmblodig spanjol. Olé!

Medaljens bakside, om jeg kan ordlegge meg slik, er jo at den personen man ble omgjort til i alkoholens klamme grep, forsvinner så fort rusen fordamper. Morgenen derpå ligger man gjerne i sengen i fosterstilling, samtidig som man forbanner og gremmes de idiotiske kommentarene og forslagene man kom med bare noen timer tidligere. Som om ikke dette var nok, akkompagneres dette gjerne av hodepine og brekninger. Kong Alkohol kan i sannhet være forrædersk. (Det å spy gjør dog mirakler for magemusklene, så helt ubrukelig er det ikke).

I slike situasjoner har vi en tendens til å angre, og love at vi aldri skal bli så full igjen. Noensinne. Selv har jeg gjort dette utallige ganger. "Jeg skal faen meg aldri røre en flaske øl igjen! Vann og melk får holde som tørstedrikke resten av mitt miserable liv!" Dessverre er vi mennesker svake, og etter noen dager har man som regel glemt det helvetet man gikk gjennom for kort tid siden. Da forteller man seg selv at noen øl bare er kos. Egentlig et must. Med mindre man vil bli uglesett. Samfunnets konvensjoner...Det handler om å ikke stikke ut.

Å lide en slik skjebne i ensom majestet er en ting, men å våkne med et kvinnemenneske ved siden av seg samtidig som man slåss mot tømmermennene, kan ikke beskrives som noe annet enn et mareritt. Da ligger man der like forsvarsløs som Supermann etter at noen har slengt krypton i fleisen på han. Rusen har forsvunnet, og det eneste som gjenstår er ditt patetiske vesen, totalt blottet for gårsdagens selvtillit og sjarm. Mens tømmermennene på iherdig vis forsøker å kløyve den stakkars skallen din, skal du altså i denne tilstanden underholde kvinnemennesket ved din side. Det sier seg jo selv at det ikke kan gå bra.

Det er slik jeg forestiller meg at det er å gå fra asken til ilden; for noen timer siden var du en selvsikker ung mann, en skikkelig hingst med et enestående lem hvis eneste oppgave var å tilfredsstille kvinnemennesket ved din side. Og nå klarer du knapt å huske navnet hennes, langt mindre føre en samtale med henne! Og du som hadde så mange kjekke replikker på puben i natt...

Heldigvis har dette bare inntruffet noen få ganger, men hver gang har det vært like ukomfortabelt. Det skal dog nevnes at situasjonen er atskillig enklere hvis kvinnemennesket har samme problem som deg. Min erfaring er nemlig at de da er meget ivrige etter å komme seg hjem. Gjerne etter først å ha kommet med et eller annet latterlig påskudd om plikter som venter. Utskudd som meg er så klart mer enn takknemlig for slike gaver fra oven. Det er bare så fryktelig synd at de forekommer så sjelden. 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar